27 September 2009

Lille Personas på veggen der, si meg hvem jeg på nettet er?

Via Eirik Newth kom jeg over prosjektet Personas, en tjeneste som ved hjelp av nettsøk tegner en karakteristikk av personer. Det er bare å skrive inn navnet ditt, og ut kommer en figur som vist under.

En ganske morsom sak selv om jeg ikke tror den stemmer helt. Jeg kjørte den flere ganger med ganske forskjellig resultat hver gang. 

Selv om Personas i seg selv virker ganske harmløs, så viser den på en tydelig måte aktuelle problemstillinger som vil komme i framtiden. Hvordan vi beholde anonymiteten vår? Vi registrerer frivillig opplysninger om oss selv på f.eks Facebook. Myndighetene legger ut skattelister osv. Informasjon om enkeltindivider er økende og kommer neppe til å avta. At det da dukker opp tjenester som sammenstiller alt dette er en naturlig utvikling. 

Peronas er et eksempel. En ny norsk tjeneste som har dukket opp er iam.no. Sistnevnte sammenstiller informasjon fra telefonkataloger, skattelistene, Brønnøysundregisterne, osv. Noen fullstendig overikt over hvor denne tjenesten finner sine opplysninger har jeg riktignok ikke, men de påstår at det er åpen informasjon som alle kan få tak i. Det eneste de gjør er å samle den i en tjeneste.

Paul Chaffey har noen interessante betraktninger rundt slike tjenester. Jeg må nesten si meg enig i at det er lite man kan gjøre for å hindre at de dukker opp. Informasjonen finnes på nettet allerede og man står man fritt til å koble den sammen.

Jeg husker at jeg i Cyberpunkens ånd tidlig på 90-tallet klistret opp en plakat med budskapet "Information wants to be free" på kontordøra. Jeg mener ennå at mest mulig informasjon skal være tilgjengelig for alle som ønsker den, og at alle kan bruke informasjonen slik de finner det hensiktsmessig. Tvilen kommer selvfølgelig krypende når man ser tjenester som iam.no og pipl.com - mer og mer personlig informasjon blir delt. Ennå styrer vi i stor grad hva som er tilgjengelig selv, men vil vi ha den muligheten også i fremtiden?

Grenser flyttes hele tiden. Før så fikk vi store øyne når vi så et overvåkingskamera, nå installeres de over en lav sko. Jeg har på følelsen at foreldre snart protesterer om barna ikke blir filmet i skolegården. På samme måte er på andre områder. Vil vi i fremtiden løfte et øyebryn hvis helseopplysningene våre er tilgjengelige gjennom søk i Google og Bing?

Vil vi trekke på skuldrene og tenke at så lenge all informasjon er tilgjengelig om alle, så drukner lille meg i mengden? Eller vil vi få øynene opp og se hvilke problemer dette kan medføre for hver og en av oss? For å sitere Georg Apenes som siterte en tidligere Stasi-sjef: For å forstå alt, må man vite alt.

Trenger vi virkelig å gjøre det?