29 September 2009

Lèse majesté og nettsensur

blockade.png
Lèse majesté er et uttrykk som dukker opp oftere og oftere i thailandsk politikk. Uttrykket betyr majestetsfornærmelse - ærekrenkelser som er rettet mot monarken eller andre kongelige i et land. Med begrunnelse for å oppretteholde respekten og verdigheten til den som regjerer, har det vært vanlig å kriminalisere slike fornærmelser spesielt, dvs å skille dem med egne lovetekster fra "vanlige" ærekrenkelser.

Thailand har en særdeles streng lovgivning på dette området. Brudd på loven kan gi svært høye straffer. Du har sikkert hørt om mannen fra Sveits som ble dømt til 10 års fengsel for å ha tagget på et bilde av kongen? Eller den australske forfatteren som ble dømt til 3 års fengsel for å ha skrevet et upassende avsnitt om kongefamilien i en bok? Den siste store saken av denne typen er Da Torpedo, en kvinnelig aktivist som fikk 18 års fengsel for å ha fornærmet kongen i mange av sine taler.

Det at Thailand har en lèse majesté lov er i og for seg ikke så oppsiktsvekkende. En rekke andre land liknende i sine lovtekster. For å nevne noen så har Nederland, Spania, Tyskland, England og Danmark har tilsvarende lover. Straffene er kanskje ikke like harde som i Thailand, men at avstraffelser er ulike i forskjellige land er heller ikke unaturlig.

Hva er det da som gjør at dette temaet er så kontroversielt akkurat for Thailand? 

Hovedgrunnen at de politiske fløyene i Thailand aktivt har benyttet loven til å anklage motstanderne sine for lèse majesté. Lovgivningen er noe uklar på hva som er definert som majestetsfornærmelser og åpner for at hvem som helst kan anmelde andre for dette forholdet.   Dette har toppet seg de siste årene og den sittende regjering og deres tilhengere anklages nå for å benytte loven til å undertrykke politiske motstandere og deres meninger. Med andre ord, den benyttes som politisk sensur.

Sensur i seg selv er vanlig i Thailand. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at Thailand har innført  en av de strengeste nettsensur lovene i verden. Den overgår visst nok lovgivningen i land som Kina, Vietnam og Iran, land som ofte kritiserer for sin praksis på dette området. Nå er ikke jeg noen jurist og innehar ikke nok kompetanse til å sammenligne dem, men slik jeg forstår det rammer den den enkelte Internett-bruker; man kan bli tiltalt for kun å se på innhold som er karakterisert som "upassende" og for å skjule sin ip-adresse.

Loven går under navnet Computer Crimes Act (CCA). Den ble innført av kuppmakerne i 2007 og til nå er 18390 nettsteder blokkert i Thailand, der "av hensyn til nasjonal sikkerhet" er begrunnelsen for 10578 av disse. Det kan tolkes dithen at over titusen nettsteder er sensurert på grunnlag av deres politiske innhold. Selv om ikke alle av disse inngår i kategorien majestetsfornærmende, er det nok ikke urimelig å anta at mange gjør det.

Jeg vil hevde at med en slik lovgivning og den strenge praksisen rundt denne, at dette er en trussel mot ytringsfriheten og mot menneskerettighetene. Og hvis det er tilfellet så ville jeg tro at organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch ville engasjere seg i disse sakene. Det gjør de derimot ikke. I et brev sier Amnesty International at de ikke vil bli brukt i noe de ser på som et politisk spill mellom to parter.

Amnesty International har et poeng. Begrunnelsen deres er at den ene fraksjonen, UDD eller Rødskjortene som de kalles på folkemunne, ledes av Thaksin Shinawatra - en mann som selv har store brudd på menneskerettighetene på sin samvittighet. Jeg tenker spesielt på den store krigen mot narkotika i 2003, der over 2500 mennesker ble drept. Utenfra kan det derfor se ut som om det er to onder som slåss mot hverandre, der begge parter har sine svin på skogen. Den ene politiske fløyen er ikke noe bedre enn den andre.

Det jeg synes Amnesty International glemmer, eller velger å se bort i fra, er at Rødskjortene ikke bare er Thaksins forlengede arm. Det er også andre krefter som blir plassert i denne mengden som kler seg i rød t-skjorter. Jeg tenker f.eks på personer som Ji Ungpakorn som slåss for større sosial og politisk rettferdighet i Thailand. Riktignok har nettopp han gått hardt ut mot monarkiet. Angrepene kan sees på som politiske ytringinger, ikke nødvendigvis fornærmelser, men med en ullen lovgivning blir de kanskje tolket i verst tenkelige mening.

Sensuren strammes også stadig inn. Det siste i rekken er at de militære skal settes til å overvåke Internettet. Militærapparatet blir altså satt til det som normalt sett skal være politioppgaver; passe på at lover overholdes og fange forbrytere. For Thailand sin del er nok dette ikke så oppsiktsvekkende. De militære har en sterk posisjon i samfunnet og har siden 1932 vært den intitusjonen der den reelle makten ligger. Det siste kuppet i 2006 med etterfølgende maktkamp, viser tydelig at de ser på seg selv som samfunnets og demokratiets beskyttere i Thailand. Dessverre er det kanskje slik også. 

Et paradoks i det hele er statsminister Abhisit sine taler i New York i September 2009. I dem snakker han varmt om Thailands demokratiske verdier og tradisjon for ytringsfrihet Virkeligheten er at militærvesenet får utvidede overvåkingsmyndighet. Større makt i feil hender. Mindre demokrati. Mindre ytringsfrihet. En skummel utvikling.

Det som tidligere var en lov for å verne om respekten til Kongehuset i Thailand har nå blitt et effektivt verktøy for å knuse politisk motstand - en unnskyldning for å bedrive massiv overvåking og sensur.