13 May 2009

I think I'm turning Japanese, Phuket dag 1

Klokka var 7 om morgenen den 27.4.2000. 7 mennesker sto klare til avreise. 4 voksne, 2 barn og en tenåringsjente. Vi skulle til Phuket. En pakketur. Utstyrt med hvit pensjonist-caps, rosa skjorte, jeans og slippers la vi i vei mot Don Muang. Vi hadde et tettpakket program foran oss. Kameraet var strategisk plassert i høyre lomme og kunne vippes i posisjon i løpet av sekunder. Jeg følte meg som den fullkomne turist.

Det var NokAir som skulle ta oss til Phuket. I grunnen en veldig fin flytur. Grei service, få reisende så jeg følte vi hadde flyet for oss selv. I grunnen ganske forfriskende med de gule fargene. Og det var deilig med en avslappet start på dagen, for på flyplassen ventet en bil på oss og så snart vi steg av flyet og hadde hentet bagasjen, så var vi igang.

Først ut var Wat Phra Thong - et tempel som er kjent for sine Buddha figurer som stiger opp av bakken. Siden jeg fortsatt var en rimelig fersk i turistsammenheng, fikk jeg ikke tatt noen bilder. Jeg var mest opptatt med å tilføre kroppen nikotin.

Første stopp var unna på ca. 10 minutter, deretter tror jeg våre guider ønsket å være enda mer effektive. Neste attraksjon - den gamle bebyggelsen i Phuket by - ble gjennomført mens vi raste forbi. Jeg rakk nesten ikke å få det med meg en gang, men utifra de få synsinntrykkene jeg fikk, så kunne det minne om en noe spansk/portugisisk stil, litt som man finner igjen fra gamle sjørøver-filmer.

Så etter en need-for-speed-tur og gammel-sjøhulk-følelsen begynte å avta en liten smule tok vi en avstikker opp i høyden til Khao Rang Hill - en fantastisk utsikt utover Phuket by. Parken oppe i høyden var som en liten oase; det var skyggefullt og det var en lett fin bris - en deilig og avslappende atmosfære. Vi knipset villig vekk. Mest oppmerksomhet fikk en liten katt som datteren min løp etter. Med meg på slep selvfølgelig. Pokker så fort katter og småjenter kan løpe. En litt overvektig far har ikke mye å stille opp med. Jeg rakk å bli deilig og svett før vi ble ropt tilbake til bilen. Ja, ja, jeg fikk i hvert fall sett litt - vel, egentlig ble det ganske mye når jeg tenker meg om.

Uten mat duger thai'er ikke, ei heller nordmenn. Heldigvis så var neste stopp på turen lunsj. Og for en beliggenhet på restauranten. Helt nede i vannkanten! Noe mer idyllisk sted kan jeg nesten ikke tenke meg - romantisk er kanskje et bedre ord, spesielt med sin utkårede etter mørkets frembrudd. Dessverre husker jeg ikke navnet på stedet, men det er nok ganske populært, så de som vil dit, finner nok fram.

Neste post i dette turist-løpet var nok et tempel - Wat Chalong. Da ble det tid til å be litt, og se på de forskjellige bygningene. Med litt mye mat og drikke innabords, samt at sola begynte å bli litt vel sterk for min sarte hud, så syntes jeg og min "svoger" (han er egentlig ikke svogeren min, men det er det beste slektsforholdet som passer) at det var bedre å slite litt på en benk. Faktisk var det slett ikke så dumt siden vi da fikk oppleve smelling-i-en-leir-greie, dvs at mot betaling stappet en kar en masse kinaputtere inn i en kuppel av leire og tente opp. Det smalt godt kan man si. Vi våknet til igjen etter det.

Etter Wat Chalong bar turen endelig til hotellet; Diamond Cottage, beliggende midt mellom Kata og Karon. Barna hoppet i bassenget omtrent før vi hadde fått sjekket inn, og jeg må jo innrømme at jeg ikke var langt etter. Det ble riktignok ikke så ille mye tid til bassenglek, vi hadde fortsatt en post igjen på programmet: middag og show på Phuket FantaSea.

Jeg ble litt skuffet over FantaSea, vel, det er flott der, men jeg hadde forventet meg mer en fornøyelses park. Det som var der kan beskrives som et marked der man kan kjøpe thailandske håndverksprodukter - litt husflid kan man si. Et mekka for dem som er interessert i det. Vi var der først og fremst for å spise, det er jo det viktigste, og for å se et show. Maten var grei nok, internasjonal, så noe for enhver smak. Showet var utrolig bra! Fargesprakende, potpurri fra historien og sagn fra Thailand i en salig blanding av tradisjonell og mer moderne musikk. Det deltok også ca 20 elefanter i forestillingen. Jeg ble positivt overrasket, dette var profesjonelt og utrolig dyktig utført - imponerende rett og slett!

Vel, dette var første dag. Jeg gledegruet meg til resten.

Jeg avslutter slik jeg startet, med The Vapors (udødelige) ord som jeg synes beskriver dagen godt:

I'm turning Japanese 
I think I'm turning Japanese 
I really think so

[Denne posten ble opprinnelig publisert på asiaforum.no]