22 May 2008

Lykkefiske

20. mai: Den store hviledagen

Dette var dagen til å hvile seg på. Det virker nesten som om vi har vært på vei til et eller annet hele tiden. Det var deilig å ligge og dra seg i senga, stå opp sent, spise litt og bare suse rundt. Vel, nå har jeg jo stort sett gjort dette hele tiden allikevel, så det eneste spesielle var at det ble gjort hjemme i Nong Khae.

Det eneste nevneverdige som skjedde denne dagen, siden jeg forlot husets fire vegger, var at jeg stakk en tur over til Cigarman. Det er ganske hyggelig å ha noen i nærheten tross alt, så blir det ikke bare familie hele tiden. Vel, egentlig så var det han som kom og hentet meg på vei hjem fra jobb. Vi bor nemlig sånn til at vi ligger på vei fra bussen og hans hus. Og ved å gå ned til oss, så ser ikke kona hans at han har kommet hjem. Det var han som påpekte det. Luringen.

Vi tuslet ned bakgata hjem til han, plukket opp et par øl, og satte oss ned og småpratet. Han har vært i Irak tidligere, så han har en masse historier å komme med. Det som er verdt å nevne i denne historien, er at kona hans plutselig kom hjem, en time tidligere en vanlig. Hun hadde selvfølgelig ringt opptil flere ganger i forkant med ymse beskjeder. Nå kom hun altså hjem. Hilste pent på meg, men satte opp et surt ansikt til mannen sin. Gikk og stelte litt og forsvant inn på soverommet. Uten å si et ord. Det thailandske humøret i full sving. Jeg takket for meg etter en kort stund og ruslet hjemover. Husfreden er nok viktigst tross alt.

Hjemme ble jeg kryssforhørt igjen. De er virkelig nysgjerrig på hvem denne mannen er.

21.mai: Oldemors hus

Dette skulle vise seg å bli min beste dag her nede. Men det visste jeg lite om da jeg sto opp. Hadde fått beskjed dagen før at vi skulle reise for å besøke oldemor. Hun bor i Nonthaburi. I et et trehus på stolper, kloss ned til Chao Prayas bredder. Jeg har vært der en gang før, og det er virkelig en idyllisk plass. Vi sov litt for lenge og fikk det jammen litt travelt. Det må vel ha vært første gangen i denne ferien.

Plutselig dukket Cigarman opp. Det var litt uventet og passet litt dårlig, men vil jo være en god vert, så jeg ba ham inn. De andre var ikke helt ferdig enda allikevel, så vi tok oss litt kaffe og slappet av i varmen. Det viste seg å ikke være så lurt. For med ett var alle klare, og hastet av sted til bussen. Jeg fikk bare et surt blikk og beskjed om at "Du kan være hjemme hvis du har lyst. Sitte og prate. Opp til deg." Med andre ord: det var ikke opp til meg i det hele tatt, i hvert fall ikke om jeg skulle komme hel fra denne ferien. Så jeg småløp etter de andre mens jeg sa farvel til Cigarman så høflig jeg kunne.

Vi hoppet på første buss. Hoppet av igjen litt før Rangsit. Inn i en taxi. Stoppet ved markedet under/ved siden av Rama IV broen. Kjøpte inn noe mat. Hoppet i båten som skulle ta oss til oldemor. Den la i vei i en voldsom fart. 10 minutter etterpå var vi framme. Opp på brygga. Gikk 200 meter langs elva bort til huset. Hele tiden uten at det ble sagt noe til meg.

Da vi var framme forandret alt seg. Alle ble blide og glade igjen, meg selv inkludert. 

Når jeg var liten så pleide vi å dra ut til Hvaler i sommerferiene. Til et sted som het Tjernet - det var riktignok ikke noe tjern i mils omkrets, et av barndommens mysterier. Der herjet vi rundt, opp og ned fjellknauser med oppskrapte knær, utforsket skogen og skremte frem huggormer fra steingjerdene. De fikk forøvrig hodet knust ganske fort av steiner fra samme gjerde, til våre mødres forskrekkelse. Sinnet deres - våre mødres altså - fikk vi også kjenne på senere. Bokstavelig talt. Det var i det store og det hele skikkelig barndomsidyll, fylt med varme og glede. Den samme følelsen fikk jeg da jeg satt på trappa til oldemors hus. Det vil si, jeg følte ingen trang til å gå på slangejakt, det hadde nok ikke gått like bra her, men den indre gleden strømmet fram. Jeg fortalte det til kona, og hun på sin side fortalte hvordan hennes somre, nettopp her, opplevdes. Hvordan de hadde kost seg i vannet, svingt seg fra trærne og bygd flåter som de seilte nedover elven med. Jeg tror både hun og jeg hadde mye av de samme minnene, bare på to vidt forskjellige steder i verden.

Siden jeg følte meg som barn igjen, trengte de ikke be meg to ganger da det ble foreslått å bade i elva. Det gusjebrune vannet så merkelig fristende og avkjølende ut. Som sagt, så gjort. Vi gikk ned til brygga og hoppet uti. Lo og sprutet. Ofret ikke en tanke på om det var direkte usunt å svelge vannet. "Kjenner du fiskene," spurte kona. "Hæ?" svarte jeg. "Merker du ikke på benet. Plopp, plopp, de spiser," smilte hun. "Eh...jo, når du nevner det så. Er det FISK?" Jeg var litt smånervøs siden jeg ikke kunne se dem nede i det ukjente. "Jepp! Skal vi fange?" gliste hun tilbake.

Hun fant fram en trestokk og fiskesnøre. Agn, litt kjøtt, puttet vi i en gammel blikkboks. Kona skulle selvfølgelig prøve først, og det tok hele to minutter før en søt liten fisk ble dratt på land. Til stor jubel og begeistrelse fra alle sammen! "Nå kan du prøve," sa hun. Jeg overtok stanga, agnet opp, og kastet ut. Og ventet. 

Og ventet. 

Og ventet.

Jeg kunne se fisken sprette i vannet foran meg. De andre hadde for lengst gått opp til huset for å spise. Jeg gav meg ikke. Fisken fortsatte å erte meg. Jeg forsøkte å flytte litt på meg. Til ingen nytte. Ikke noe napp. "FON TOK FON TOK!" ble det ropt fra huset. Jeg så opp. Mørke skyer i horisonten. Vinden økte etter hvert som de kom nærmere. Bra. Fisken biter lettere i regnet.

Jeg tok selvfølgelig feil. En smule våtere og i ren desperasjon fant jeg fram gamle fiskesanger fra hukommelsen. De virket glitrende da jeg var liten. Jeg sang og sang. Ikke noe napp, ikke en gang noen som smakte på agnet. Vel, ikke så rart egentlig. Thailandske fisker skjønner jo ikke norsk.

Etter tre timer gav jeg opp. Slapp fri den ene fisken som kona fikk og ruslet slukøret opp til de andre. Satt meg inn, der det var tørt og godt, og hørte på regnet som strømmet ned.

Lykken er å sitte i et trehus ved Chao Praya og spise fersk ananas.

I hvert fall til mørket faller på og myggen går til stormangrep. Vi dro hjem igjen.

22. mai: Shopping de luxe

Dagen da vi skulle handle inn siste rest til hjemturen. For det meste presanger til familie og venner. Cigarman stakk innom på morgenkvisten igjen. Denne gangen var jeg bedre forberedt enn igår - jeg prøver jo å lære selv om det går tregt en gang i blant - så gjorde han oppmerksom på at så fort kona sa GO var det avsted for min del. Vi satt som vanlig å slarvet. Det viser seg at vi finner fler og fler felles interesser, denne gangen snakket vi om Ringenes Herre og RPG (rollespill). Fillern at jeg ikke har støtt på ham her før.

Da kona var klar - det vil si, ferdig med å snakke i telefonen - ropte hun på nabogutten. Han kjørte oss prompte til bussen som tok oss til Future Park Shopping Centre i Rangsit. Et megakompleks av et senter, med alt man kan ønske seg av butikker. Kjøpeturen foregikk som handleturer flest, med spising i begge ender og innimellom, samt at lommeboka ble betydelig slankere. Presanger til de der hjemme er i hvert fall i boks, så nå kan vi slappe av de siste dagene med god samvittighet.

[Denne posten ble opprinnelig publisert på asiaforum.no]