20 May 2008

Fram og tilbake og litt hit og dit

17. mai: rundt og rundt

Turen mot Rayong startet ganske sent på kvelden. Tanta til min kone skulle reise tilbake til Norge samme kvelden. Hun skulle sitte på oss. Så bilen ble pakket full av familiemedlemmer og bagasje. Totalt var vi ni personer. Bagasjen tok halve plassen bak i pickupen, pluss litt på taket. Seks tok plass inne i bilen, mens jeg og barna i vertsfamilien to plass bak i. Det var ikke mye plass der skal jeg love deg - barna er ikke barn lenger, men voksne - eldstemann i hvert fall - og slettes ikke små. Eldstemann, Nung, snakket hele tiden om to personer mens han pekte rundt seg og lo. Jepp, jeg var helt enig, det hadde vært ok med plass til to, men ble litt trangt med tre. Man kan si jeg misforsto han litt. Da vi kom til Wang Noi etter ca en halvtimes kjøretur (bena hadde begynt å dovne bort) ble jeg litt lang i maska. Vi skulle selvfølgelig plukke opp to personer til - en gutt og en jente. Venner av Nung som skulle være med til Rayong. Nå var vi fem der bak. Ekstremt trangt, men ganske hyggelig faktisk. De unge snakker jo litt engelsk 

Heldigvis er det ikke så langt til flyplassen, så når vi omsider fikk parkert - noe som ikke alltid er like lett, for det virker som om alle konkurrerer om å parkere på de samme 50 plassene nærmest inngangen - fikk bena seg en velforjent strekk. Det var litt uvant å sende noen avgårde herfra, istedenfor å være den som drar. Jeg så at alle var en smule nedstemte, det er tross alt en god stund til de sees igjen.

Jeg klarte å få sneket meg til en plass i førerkabinen før vi la i vei mot Rayong. Skrøner om gamle fotballskader er gode å ha av og til.

Det skjer alltid noe morsomt på disse langturene. Intet unntak denne gangen. To navn gikk igjen mens vi kjørte sørover; Chonburi og Pattaya. Hadde vi byttet reisemål? Regnet haglet ned. Det var nesten umulig å se veien foran oss. Det var sent. Ikke helt utenkelig at vi skulle stoppe før målet var nådd. Jeg stagget nysgjerrigheten og ventet i spenning. Diskusjonen i bilen ble høyere og høyere. Chonburi. Pattaya. Chonburi! Til slutt svingte vi inn til en seven-eleven butikk langs med veien. Der sto det nok en passasjer som skulle på. Det regnet så det sprutet. Han vinket oss bort til seg, inn på en sidevei. Han hoppet inn på "lasteplanet". Og så skjedde det som for meg er så ubegripelig.

Istedenfor å rygge et par meter tilbake og forsette turen, så kjører vi inn sideveien. Gjennom tett bebyggelse på smale og humpete veier. Det gapes fra sjåføren til den nyankomne. Kjøreinnstruksjoner kommer tilbake med like høy stemme. Vi tar ned en vei til venstre. Etter en stund kommer nye anvisninger. De misforstås og det gapes igjen. Alle blander seg inn. Vi tar nok en gang til venstre. Kjører litt. Bommer på en avkjøring. Stemmene når nye høyder. Vi snur. Kjører tilbake. Snur igjen. Misser den samme avkjøringen nok en gang. Det gapes. Samme runde igjen. Treffer avkjøringen denne gangen. Kjører en stund. "Chonburi? Pattaya?" ropes det fra sjåføren. "Chai! chai!" svares det. Og vips er vi tilbake til seven-eleven butikken vi startet fra. Førti-fem minutter senere.

Det var selvfølgelig ingen forandringer i planene, men bare diskusjoner om hvilke skilter som skulle følges. Vi var fortsatt på vei mot Rayong. I Høljregn.

Overraskende nok så stoppet regnet brått et stykke før Rayong. Veiene var knusk tørre. Dette lovet godt. Etter å ha rotet litt rundt i Rayong - ja, det ble høylytt - så svingte vi inn foran hotellet: KR Palace. Det var faktisk kjempefint. Vanligvis pleier vi å leie oss inn i condo-leiligheter, muligens dette var det også, men det var skikkelig flott standard. Prisen var også hyggelig; 600 bath per rom. Meget bra standard på rommene. Anbefales!

Hoppet rett i seng etter den (unødvendig) lange bilturen. Eller sofaen for min del, siden svigermor delte rom med oss.

18. mai: strandliv og kortspill

Vi kjørte så en halvtime fra hotellet til vi kom til stranda. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet med en gang. Kom jo nesten rett fra Ban Krud med kritt-hvit sand og hvor stranda ble raket hver morgen. Men, etter å ha vært her en stund, så synes jeg slett ikke den var verst. Vannet var flott, stranda forholdsvis ren og pen, og vi hadde det ikke minst kjempehyggelig. Vi spiste, trakk, badet og gjorde stort sett alt for at dagen ble perfekt.

På stranden kom det forresten et lite, søtt spørsmål fra kona: 
- Hadde det ikke vært koselig å bo her?
- Joda, jeg måtte jo innrømme det. 
- Vet du, jeg tror de selger leiligheter der vi bor. Og andre også.
- Jaha, men har vi råd til det da?
- Skal ikke kjøpe nå, bare se litt.

Det var enda godt. Jeg pustet lettet ut. Men med et slo tanken meg, det var jo det samme hun sa i gull-butikken, og "bare" titte ble ganske dyrt til slutt. Jeg voktet henne som en høk etter dette, men må jo innrømme at hadde hun plutselig overrasket meg, så hadde jeg ikke klart å bli særlig sint. Til det er drømmen om å bo i Thailand for stor. 

Ut på ettermiddagen begynte det å strømme til flere mennesker. Stort sett Thailendere. Ved siden av oss slo en gjeng husmødre på tur seg ned. De hadde fest. Øl og whisky på bordet. Det ble tatt massevis av bilder i forskjellige varianter. Praten gikk høylytt og latteren satt løst. Ordet "farang" ble nevnt til stadighet. Siden jeg var den eneste på stranda, antok jeg forsiktig at det var meg de mente. Jeg ble litt overrumplet da de forsiktig kom bort til meg og ville at jeg skulle være med på bildene deres. Kan ikke hel forstå grunnen, synes det var morsomt og selvbildet økte litt da - selv om grunnen til at de ville dette fortsatt er ukjent. 

Da vi endelig kom tilbake til hotellet stakk ungdommen av med resten av Akevitten min. De skulle visst nok ha en fest. Det var den kosen på meg. Kona og noen andre benket seg på rommet vårt og dro fram kortstokken. Det var spilletid. Min familie elsker nemlig kortspill. Enhver anledning til å spille kort benyttes umiddelbart og foregår helst i timesvis. Gjerne til den nye dagen gryr, At noen orker å sitte stille timer i strekk uten å gjøre noe meningsfylt, ren underholdning. Hmmm...minner meg om noe...min egen bruk av forumet? Hehe, godt å ha sunne interesser.

Jeg forstår ikke så mye av det de spiller. Reglene virker nærmest tilfeldige. Kortene vises fram nesten hele tiden.Penger bytter hender så snart en konge, treer eller et hvilket som helst annet kort dukker opp. Kort samles inn på hånden eller kastes rundt på bordet i tilsynelatende hel tilfeldig. Plutselig er den en som jubler, mens resten utbryter et unisont "Å-HÅ!" Vinneren er kåret. Slik fortsetter det i det uendelige. Det er ganske morsomt å sitte å observere dette her, men siden jeg har gjort det utallige ganger, bestemte jeg meg for å forlate dem en liten stund.

Jeg gikk ut til resepsjonen, satte meg i en sofa og kjøpte en øl. Det smakte herlig. I resepsjonen sto det en TV og surret og gikk. Jeg var den eneste som satt der, så det ble til at jeg så litt på den. Fikk tanken om at jeg kanskje heller skulle ta meg en tur ut, dvs finne meg et utested. Tok en kjapp titt på finansene. 160 Bath. Ikke mye å skryte av. Holder jo ikke til noe som helst. Skulle jeg spørre kona om mer penger? Neppe. Har fått huden full ved flere anledninger når jeg har gjort det. Man skal ikke be om penger når det spilles kort. Det betyr ulykke. Nemlig! Jeg fikk klare meg med det lille jeg hadde.

Så hva hadde Rayong å by på? Ikke så ille mye. Rundt hotellet var det en del puber/restauranter. Greie nok, men mest for å spise. Tuslet litt oppover gaten. Så et skilt som annonserte Coyote - et dansested. Ikke så lovende på mitt knappe budsjett. Tuslet litt videre. En kar kom spurtende og ville selge meg et eller annet. Jeg avviste ham høflig på skrantende Thai. Og pang! I mørket holdt jeg på å kræsje i den største elefanten jeg har sett på aldri så lenge. Fikk et mini-sjokk. Holdt på å bli trampet rett ned. Tok det som et tegn på at jeg kanskje ikke burde vandre gatelangs i en ukjent by uten mål og mening på nattestid. Stoppet på en av restaurantene på vei hjem - en liten hvil må man jo ha. Tilbake til hotellet. Skrapte sammen lommerusket, kjøpte en Chang, og gikk på rommet og moret meg med kortspill.

19. mai: hjem igjen

Våknet opp til kraftig tordenvær, men det regnet ikke. Kun overskyet. Pakket sammen sakene og fikk alt ut i bilen. Vi hoppet inn, alle elleve. Vi la i vei, og etter litt hit og dit kom vi fram til et spisested. Frokost! Eller? Det minnet mest om en festmiddag. Vi satt der vel en times tid, og konstant ankom det nye retter til bordet. Vi måtte forte oss å spise slik at vi fikk ryddet plass til mer. Det som jeg stusser litt over, er at det som regel er de samme rettene som spises til frokost, lunsj, middag og kvelds. Vel, egentlig spises det nesten hele tiden, men det går som regel an å skille måltidene litt fra hverandre - på et vis. Men det er altså ikke noen forskjell på menyene mellom de. Til dømes i Norge så spiser vi jo tradisjonelt brød til frokost, brød til lunsj, middag til middag, og ... eh ... brød til kvelds. Glem det.

Etter lunsj, unnskyld, jeg mener frokost, var det tid for marked. Nå skulle det handles. Shopping med andre ord. På et ganske stort marked. Ikke lett å beskrive omfanget, siden jeg ikke helt kunne se hvor det stoppet. Typisk en svær plass med masse boder som selger ting over alt. Stort sett mat. Pressenings-tak dekker det hele. Hele seansen på markedet tok vel sånn ca. en halvannen time. Og da hadde vi gjort unna en bod. Ikke fulgte jeg med på hva som ble kjøpt inn - tror det var en masse tørket frukt, som vi helt sikkert skal ha med hjem til Norge - men vi bar til den store gullmedaljen tilbake til bilen. Som fortsatt skulle ha med like mange personer. Glad jeg sikret meg plass foran. 

Bilturen hjem gikk forsåvidt greit. Nesten en reprise av turen til, men i omvendt rekkefølge selvfølgelig.

Nå er vi vel hjemme. Imorgen skal jeg barbere meg. En ukes skjeggstubb klør noe forferdelig. Kler det ikke noe særlig heller.

[Denne posten ble opprinnelig publisert på asiaforum.no]