23 May 2008

Fotball Galore!

23. mai

Turen min begynner å nærme seg slutten nå, og det merkes litt på humøret. Føler meg litt melankolsk. Jeg prøver det ytterste å få den gode Thailand-følelsen til å vare litt lenger. Jeg prøver å ikke tenke på at vi skal reise imorgen, men når jeg konsentrerer meg om å ikke tenke på det, da tenker jeg jo på det enda mer. Så det beste er nok å gjøre noe, la tankene vandre andre steder ved å aktivisere meg selv.

Etter frokost tok jeg turen bort til Cigarman en siste gang. Tok med litt å drikke selvfølgelig. Han hadde gode nyheter, han er sikret jobb ut februar neste år. Så da regner jeg med at han muligens også bor her når jeg kommer nedover igjen.

Etter noen timer hørte jeg en velkjent stemme utenfor. "Pappa! Pappa!" runget det i gata. Der satt datteren min på en motorsykkel. Jeg ble hentet. Vi skulle dra og mate fiskene ved tempelet. Det har faktisk blitt en liten tradisjon å gjøre det før vi reiser tilbake til Norge. I fall du lurer, så var det ikke min datter som kjørte, hun er bare fire, men en tante. Jeg sa farvel til Cigarman og hoppet på motorsykkelen

I det jeg gikk syntes jeg at jeg hørte noe. Kan ikke helt sette fingeren på hva det var, var det et "itj"? Nåja, det ble fort glemt.

Cirka et kvarters kjøring - vi kjører ikke fort - ligger det et tempel ved khlongen. Der har de laget noen flytebrygger hvor vi kan mate fisker. Det er munkene i tempelet som står for dette. Vi kjøper små poser med mat som vi kaster ut i vannet. Khlongen, som flyter stille og rolig forbi, formelig koker av fisk der maten treffer vannet. Jeg er sikker på at jeg kunne gå tørrskodd på dem til den andre bredden, dersom jeg kastet mat foran meg hele veien. Jeg har aldri sett maken. Når maten er slutt forsvinner fisken og alt ser like rolig og tomt ut. Hmm...det var her jeg skulle ha fisket. Hadde jeg ikke fått napp her, så hadde noe alvorlig vært galt. Men det hadde nok neppe vært noen god ide å forsøke det.

På vei tilbake fra tempelet kjørte vi forbi idrettsplassen her i Nong Khae. Der var det et sabla liv. Det var fotballkamp! Det er første gang jeg har sett det her, faktisk første gang i Thailand noensinne. Når jeg tenker etter, så er det den eneste gangen, på alle de turene jeg har vært her, som jeg har sett et idrettsarrangement overhode.

Det var et juniorlag som spilte, tror jeg, de så i hvert fall veldig unge ut. Nong Khae i gule og grønne drakter. Motstanderne i rosa og svart. Fargerikt, akkurat som man forventer seg her nede. Tribunen var nærmest tom. Men det var skikkelig liv allikevel. Thai-musikk strømmet fra høyttalerne under hele kampen. Da mener jeg hele - den stoppet ikke et sekund, ikke engang i pausen. En speaker forsøkte forgjeves å overdøve den, mens han i skikkelig TV-reporter-stil rapporterte det som skjedde på banen. Og så var det duskedamer. Og for noen duskedamer! De hadde egne scener - merk flertallet - der de danset og danset til musikken. Som tanta til kona sa: Fotbån coyote. Spillerne tuslet rundt på banen, ikke mye løping der nei, ikke mange lange baller heller. Oldboys artigfotball hjemme har høyere tempo og mer plan over spillet en det jeg så ute på banen. Selv jeg, som gav meg som guttespiller, kunne ha gjort det sylskarpt som trener her nede. Kanskje noe for Drillo? Men rammen rundt, den har jeg aldri sett maken til. Noe for eliteserien? Selv om det ble scoret mange mål. så synes i hvert fall jeg at det var duskedamene som sto for den største prestasjonen.

Jeg må minne meg selv på at jeg skal gå på kamp neste gang!

[Denne posten ble opprinnelig publisert på asiaforum.no]