22 November 2007

Lost in the supermarked

Følgende fant sted 21. november 2007 (postet sent siden jeg ikke gidder aa lete opp Internet-tilgang, man har da annet aa gjoere skal en vite : 

Idag var første dag av konferansen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gådit, det så da slettes ikke så langt ut på kartet. Det var det ikke helder, men tok litt lenger tid en beregnet, ca 30 minutter. For oppmerksomhets skyld så kan jeg jo si at konferansen holdes i FN-bygningen i Bangkok. Temperaturen på morgenkvisten var ikke så gal heller, og det blåste litt, så det var levelig. 

Nok en gang så klarer kjære piper å velge feil. Når jeg ankommer bygningen, eller komplekset som er mer treffende, så finner jeg 2 innganger. Høflig spør jeg en søt, kvinnelig vakt om hvor jeg skal gå? Jeg skal jo på konferanse. Hun peker ned på inngangen på siden, og jeg tusler inn. Vakten der inne ser ganske uforstående ut, tar et par telefoner, og henviser meg til den andre inngangen. Ok. Jeg biter det i meg med et smil og tusler oppover igjen. Slenter kjekt inn i vaktrommet, som førøvrig er helt likt sikkerhetskontrollen på en hvilken som helst flyplass. Der ser jeg igjen den søte, kvinnelige vakten. Hun har byttet post på kun noen få minutter. Hun ser spørrende på meg. Jeg sier nok en gang at jeg skal på konferanse i bygget. Hun lyser opp. "Hvorfor sa du ikke det med en gang. Da skulle jeg jo ha sagt at du skulle hit. Unnskyld. Unnskyld."

Vel gjennom sikkerhetskontrollen, med skanning og metalldetektor, fikk jeg endelig registrert meg. Fikk utlevert den fine store "proceedingsboken" og gul navnelapp. Fant min kollega fra BMA og vi småpratet litt. Veldig hyggelig.

Selve konferansen - som handler om miljøinformatikk - viser seg til nå å være en kjedelig affære. Det er måte på hvor lenge man orker å høre på kinesiske foredragsholdere som til og med er dårligere i engelsk enn meg selv. Og om tema som ikke har mye med informatikk å gjøre. Og selvfølgelig kommer man ikke unna den globale klima-trusselen. Åpningsforedraget var av Dr. Wilson, viss organisasjon ble presentert som en av årets fredsprisvinnere. Underholdene, men ikke mer.

Resten av konferansedagen benyttet jeg til å finpusse mitt eget innlegg til dagen etter.

Jeg gikk selvfølgelig tilbake til hoteller igjen også, er man norsk, så er man norsk. 

Etter å ha slappet av en liten stund, tok jeg nok en gang turen ned til hotellbaren. Jeg ble mye bedre mottatt denne gangen, i hvert fall lå det ikke en regning der og ventet på meg. Jeg fikk også litt overraskende selskap av en manisk depressiv hollender. Vi satt i noen timer og diskuterte hans mer eller mindre mislykkede forhold til Thai-kvinner. Men han var ved godt mot, og skal om noen dager reise sørover til Krabi for en 5-ukers ferie. Heldiggris!

Når jeg skulle gå og ba om regnigen, klarte betjenningen å gjøre feil igjen. Denne gangen i min favør, da de hadde rotet sammen min og min hollandske venn sin regning. De hadde glemt hva jeg hadde drukket. Norsk og ærlig som jeg er, påpekte jeg det, og smilene ville ingen ende ta.

Egentlig så hadde jeg tenkt til å være litt turist denne kvelden, besøke noen attraksjoner i nærheten og sånn, men jeg ombestemte meg og valgte å satse på lokal kultur istedenfor - dans.

På veien hjem fra "kulturaftenen" rotet det seg til igjen. Jeg fikk tak i en taxi og spurte om han kunne kjøre meg til Prince Palace Hotel. Jada, ikke noe problem. Jeg ga ham til og med et visittkort fra hotellet, så det ikke kunne bli noen misforståelser. Kom jeg til hotellet? Neida. Havnet nede ved jernbanestasjonen. Ville protester fra meg. Sjåføren ut for å spørre. Kommer tilbake med et smil om munnen. "You mean Plin Palans?" JEPP!

Tilbake på hotellet så stoppet vi ved en annen inngang enn den jeg vanligvis benytter. Jeg forhørte meg litt. Inngangen var ved tårn B, mens jeg skulle til tårn A. Men ikke noe problem, bare ta heien til 11. etasje. Som sagt så gjort. Når jeg ankommer 11. etasje fårjeg for førtse gang et skikkelig inntrykk av hvor stort dette hotellet egentlig er. Jeg fikk flash-backs fra The Shining med en gang! Store saler, med lange endeløse, overdekorerte korridorer. Med The Clash sin "Lost in the Supermarked" i hodet, klarte jeg på et vis å finne fram til rommet mitt.

Tid for å sove.

God natt.






[Denne posten ble opprinnelig publisert på asiaforum.no]