23 November 2007

Litt mer taxi og konferansemiddag

Det foelgende hendte 22 november 2007:

Torsdag var min store dag paa konferansen. Presentasjonen gikk flott, og fikk god respons. Flere tok kontakt etterpaa som driver med tilsvarende prosjekter. Fikk samlet i sammen en pen liten kortstokk med visittkort, hmmm, faar proeve aa utnytte deg paa et vis slik at jeg kan faa flere sponsede turer nedover, gjerne litt hyppig ogsaa  Faglig sett saa var ogsaa dette en flott dag, laerte mye og fikk ny inspirasjon og nye ideer.

Jeg har ogsaa laert en del mer om taxi'ene i Bangkok, noe som kan vise seg aa vaere vel saa nyttig, om ikke mer. Slik jeg har forstaatt det saa kan sjaafoerene grovt deles inn i 3 grupper:

1. De "vanlige" som kommer fra Bangkok, er godt kjent og oppfoerer seg taalelig normalt og hoeflig.

2. Hotell-haiene. Det er disse som typisk staar utenfor hotellene og venter paa kunder. Kommer gjerne med forespoersler som "Want lady?", "Want massage?", "Go bar open all night?" etc etc. Det eneste de vil er aa kjoere deg til et sted de har avtale med fra foer, selvfoelgelig. De er ikke interessert i langturer, og faar mystisk et motorstopp paa vei til flyplassen f.eks, hvorpaa man maa over i en annen taxi - som ikke helt tilfeldig er en kollega av sjaafoeren, alt er avtalt spill tross alt.

3. Sjaafoerer fra Nord-oest. Disse kommer til Bangkok for aa faa seg jobb og blir plassert i en taxi. De er overhodet ikke kjent i byen og vet ikke veien til noe som helst. "Whele you go? You tell me." Man maa forklare dem veien i detalj til bestemmelsesstedet.

Dette var ogsaa dagen for den store konferansemiddagen. Den ble holdt paa Watergate hotell. 9-retter. Ingen alkohol. Jeg laerte mye om Japan og Taiwan. Den japanske professoren var et stykke for seg. Artig kar, som maste paa kelnerne i et kjoer om aa faa en oel, noe som viste seg helt umulig. Jeg trodde jeg hadde lykkes, da en ung kelner blunket til meg i et kjoer og lurte om om jeg ville ha en oel. Jeg smilte og blunket tilbake det jeg maktet. Fikk jeg en? Neida.
Det som imponerte mest paa hele festen, var lederen for konferansen. De delte nemlig ut noen priser, beste paper etc, og det ble tatt bilder. Han satte opp et ansikt jeg aldri har sett maken til. Gliste fra oere til oere, og holdt samme ansiktsutrykk i en halvtime, minst! Det saa ut som om han hadde stroeket med. Ikke en muskel leet seg. Samme glis, frosset i tid og rom. Voksmuseum neste?

Etter middagen snek jeg meg tilbake til hotellet igjen. Mannen fra Taiwan maste om "Watch naked lady dancing", saa jeg saa ok, men foer jeg visste ordet av det hadde han forsvunnet. Like greit, siden jeg var ganske troett. Dessuten hadde jeg jo fredagen som min store fri-kveld i Bangkok.

Vel tilbake paa hotellet fikk jeg telefon hjemmefra. Bestemoren til kona hadde blitt syk. Hun har vaert syk en stund, men tilstanden hadde forverret seg. Alle i Nong Khae skal reise til Khorat for aa besoeke henne loerdag. Hun lurte paa om jeg skulle vaere med eller kose meg i Bangkok. "Up to you," som hun uttykte det. Siden jeg kjenner min kone ganske godt, saa er det nettopp IKKE opp til meg. Jeg maa nok pent reise tilbake til Nong Khae imorgen, for aa bli med til Khorat.

[Denne posten ble opprinnelig publisert på asiaforum.no]